Star Forge

Star Forge begynner med nesten ingenting: en reaktorkjerne som går rundt i tomt rom, og et trykk som rister litt energi ut av den. Bruk det på et solpanel, og vingene folder seg ut på den indre ringen. Bruk igjen, og en droneport åpner dørene sine, droner glir ut til asteroidebeltet og kommer tilbake tunge av legering. Hvert kjøp er et ekte objekt boltet fast på stasjonen, så ringen du ser på, er nøyaktig den ringen du har betalt for, og den vokser fra to ensomme moduler til en full, tre lag dyp krage av reaktorer, raffinerier, hangarer og dysonblader rundt en kjerne som aldri slutter å gløde.

Tre ressurser driver alt. Energi kommer fra solpaneler, fusjonsreaktorer og, mye senere, speilblader på størrelse med en måne; legering utvinnes av droner og knekkes i raffinerier; forskning siver ut av laboratorier og observatorier og kjøper oppgraderingene som bøyer hele kurven – produksjonsmultiplikatorer, et lengre støt på hvert trykk, raskere sonder, og en autofabrikator som stille kjøper den beste modulen mens du ser dronene jobbe. Kostnadene stiger med rundt femten prosent per kopi, så stasjonen har alltid et neste steg og aldri en blindvei.

Når du har råd, skytes en undersøkelsessonde ut på en lang, buet bane og forsvinner i mørket i alt fra et halvt minutt til flere. Når den lander, kartlegger den en verden, legger den til himmelen bak stasjonen din og låser opp neste nivå av moduler. Stasjonen fortsetter å jobbe mens fanen er lukket, i opptil åtte timer, og gir deg et kort over hva den tjente og hva sondene dine fant mens du var borte. Til slutt er runden mer verdt som drivstoff enn som stasjon: warp til et nytt system, bytt alt du har bygget mot warpkjerner som multipliserer produksjonen for alltid, og start ringen igjen – raskere, lysere, med hver verden du noensinne kartla fortsatt hengende over deg.